Eivind Tesaker er sikkert ein skikkeleg irriterande og brysom medarbeider. Ein av dei som kjem med kritikk av det meste og som pirkar i nesten alt leiinga gjer og føreslår. Og bra er det! Om berre litt av det han skriv i boka "Departementet - Opptegnelser fra et byråkratkontor" er tilfelle, er situasjonen ille.
Boka "Departementet" bør delast ut til alle departements- og direktoratstilsette - den bør massedistribuerast i same omfang som Ingebrigt Steen Jensen si "Ona fyr" i si tid.
Kvifor ikkje Difi?
Eit spørsmål som melder seg hos meg når eg les boka, er kvifor denne ikkje er skriven av Difi, eller Riksrevisjonen? Difi er staten sitt eige fagorgan for forvaltningsutvikling, og burde i høgste grad interessera seg for dette. Problemet er vel at dei berre gjer det dei får beskjed om, og i liten grad handlar på eige initiativ.
Kvifor ikkje Riksrevisjonen?
Også Riksrevisjonen burde har teke mål av seg til ein kritikk som Eivind Tesaker har teke på seg: "Riksrevisjonen skal bidra til at fellesskapets midler og verdier blir brukt og forvaltet slik Stortinget har bestemt. Dette gjør vi gjennom revisjon, kontroll og veiledning." Best muleg bruk av fellesskapen sine midlar er også ETs hovudmål.
Kulturdepartementet som arena
Eivind Tesaker er avdelingssjef i Kulturdepartementet og har i lenger tid brukt ytringsfridommen sin til å kritisera utviklinga på departementsnivå, med utgangspunkt i eige departement. Han vart først kjend for eit større publikum etter at rapporten frå Gjørv-kommisjonen vart lagt fram då han i ein kronikk omtalte situasjonen i Kulturdepartementet, ein situasjon som stemde veldig godt med Gjørv-kommisjonen sine funn. Etter den kronikken prøvde leiinga å seia han opp (!), men Tesaker har vore ute ei vinternatt før og "stod han av". Som den varslaren han er, må det likevel vera noko ugreitt på jobben vil eg tru, og særleg i høve til leiargruppa.
Hovudproblema
Tesaker grip særleg tak i følgjande utvikling, som han meiner er heilt feil retning:
Boka "Departementet" bør delast ut til alle departements- og direktoratstilsette - den bør massedistribuerast i same omfang som Ingebrigt Steen Jensen si "Ona fyr" i si tid.
Kvifor ikkje Difi?
Eit spørsmål som melder seg hos meg når eg les boka, er kvifor denne ikkje er skriven av Difi, eller Riksrevisjonen? Difi er staten sitt eige fagorgan for forvaltningsutvikling, og burde i høgste grad interessera seg for dette. Problemet er vel at dei berre gjer det dei får beskjed om, og i liten grad handlar på eige initiativ.
Kvifor ikkje Riksrevisjonen?
Også Riksrevisjonen burde har teke mål av seg til ein kritikk som Eivind Tesaker har teke på seg: "Riksrevisjonen skal bidra til at fellesskapets midler og verdier blir brukt og forvaltet slik Stortinget har bestemt. Dette gjør vi gjennom revisjon, kontroll og veiledning." Best muleg bruk av fellesskapen sine midlar er også ETs hovudmål.
Kulturdepartementet som arena
Eivind Tesaker er avdelingssjef i Kulturdepartementet og har i lenger tid brukt ytringsfridommen sin til å kritisera utviklinga på departementsnivå, med utgangspunkt i eige departement. Han vart først kjend for eit større publikum etter at rapporten frå Gjørv-kommisjonen vart lagt fram då han i ein kronikk omtalte situasjonen i Kulturdepartementet, ein situasjon som stemde veldig godt med Gjørv-kommisjonen sine funn. Etter den kronikken prøvde leiinga å seia han opp (!), men Tesaker har vore ute ei vinternatt før og "stod han av". Som den varslaren han er, må det likevel vera noko ugreitt på jobben vil eg tru, og særleg i høve til leiargruppa.
Hovudproblema
Tesaker grip særleg tak i følgjande utvikling, som han meiner er heilt feil retning:
- Veksten i tal tilsette i departementet generelt og produktivitetsnedgangen (talet på tilsette veks, medan tal saker og meldingar dei handsamar går ned)
- Rausheits-diktaturet: Verdi- og endringsbasert leiing med "nyord" som rausheit o.l. som legg eit lok på kritisk tenking og diskusjon. Meir generelt at stadig meir tid går med til internt arbeid som strategi, medarbeiderutvikling m.m.
- Risikostyring, risikoanalysar m.m. som er i ferd med å ta overhand og legg seg som klister under saksbehandlinga
Stor, større, ...
Veksten i departementstilsette er urovekkjande av fleire grunnar: Det blir stadig fleire, men departementa "produserer" stadig mindre; me ligg høgt over nabolanda det er naturleg å samanlikna oss med:
Veksten i departementstilsette er urovekkjande av fleire grunnar: Det blir stadig fleire, men departementa "produserer" stadig mindre; me ligg høgt over nabolanda det er naturleg å samanlikna oss med:
|
Dep.tilsette
|
Innbyggjarar
|
Danmark
|
4 300
|
5,5 mill.
|
Sverige
|
4 600
|
9,4 mill.
|
Finland
|
4 200
|
5,4 mill.
|
Norge
|
5 000
|
5,0 mill.
|
Den oljesmurte økonomien har gjort at me har kunna ta oss råd til større vekst i offentleg sektor enn nabolanda. Og departement (og direktorat) har auka meir enn andre sektorar. Tesaker meiner det er god grunn til å spørja om veksten skal halda fram, eller om ein rett og slett skal starta ein slankeprosess. Spørsmålet er absolutt på sin plass når me ser på tala i tabellen over.
Så må det leggjast til at talet på tilsette i departementa ikkje fortel alt om kor topptung staten er; direktorata burde også vore tekne med. Av og til utfører departementa direktoratsoppgåver, og det skjer difor av og til ei avskaling og utskiljing av oppgåver og personar i eigne direktorat. ET burde difor teke med direktorata, både i Norge og nabolanda for å få eit betre samanlikningsgrunnlag. Men oppgåva hadde då vorte meir omfattande, så det er forståeleg at han har avgrensa det til dep.-nivået.
Nye verdiar
ET set også spørsmålsteikn ved arbeidet med nytt verdigrunnlag i Kulturdep. Han peiker på at alle departement har fire grunnverdiar som rettesnor for arbeidet:
Tesaker meiner dei nye verdiane er meir egna til å forvirra enn å rettleia, og det er lett å vera einig. Eit viktig moment i verdidiskusjonen er også om alle departement no skal utarbeida sine eigne verdiar, og kva det får å seia for likskapstanken og dei grunnfesta verdiane som er nemnde ovanfor. Det er all grunn til uro over ei slik utvikling!
Risiko for manglande gjennomføring
Ein tredje ting Tesaker tek opp er det store omfanget arbeid knytt til risikovurderingar har fått. Det er dels eit resultat av ein fryktkultur; frykten for å gjera feil, og dels eit resultat av påtrykk frå Riksrevisjonen. Riksrevisjonen har dei siste åra auka ambisjonane og fører no kontroll med langt meir enn før. Særleg har forvaltningsrevisjonen auka kraftig, og ført til at RR "legg seg opp i" svært mykje. Riksrevisjonen gjer eit viktig arbeid, men også dei må tola eit kritisk søkjelys og bør spørja seg sjølve om dei fyrer oppunder den fryktkulturen som rådar heller enn å dempa den.
Den omfattande risikovurderinga som skal liggja til grunn for den minste oppgåva gjer i verste fall departementa handlingslamma. Tida går med til alt anna enn å gjennomføra sjølve oppgåva. ET nemner den manglande stenginga av Grubbegata, som også var eit sentralt tema i Gjørv-kommisjonen sin rapport, som eit godt eksempel på eit tiltak som drog ut i det uendelege, som følgje av uklar ansvarsplassering og eit utal møte som bidrog til ørkenvandringa. Legg til ein kommune-stat-problematikk i tillegg til samordningsproblema departementa i mellom, og farsen er komplett!
Sjølv hugsar eg godt eg var på eit møte i Difi og prosjektleiaren for det nye Norge.no stolt viste fram tre A3-ark som viste prosjektplanen, risikoanalyse m.m. Eg tenkte "dette er galskap, prosjektet kjem til å tryna". Prosjektet vart stoppa eit år etter, utan noko resultat og med nokre millionar bortkasta. Dette var eit lite prosjekt, men problema var dei same: Alle ressursar vart sette inn på planlegging og risikovurdering, ikkje noko på å gjennomføra sjølve arbeidet.
Ting som kunne vore betre
ET tek også opp ein heil del andre ting, og her kunne han kanskje ha stramma inn. Han brukar ein del tid på teknologiutvikling og kvifor slike prosjekt ofte endar galt. Han har ein del poeng, men samtidig tykkjer eg denne delen blir for lettvint. Det kan ha samanheng med at eg kjenner denne delen betre enn andre område.
Ein annan kritikk er noko av talmaterialet. Eg har nemnt at samanlikning av tilsette på dep.nivå i dei nordiske landa kanskje ikkje er heilt reell, og at direktoratsnivået også burde vore trekt inn. Tesaker referer også til ein del spørjeundersøkingar i departementet, og her kunne også talbruken vore betre. Endeleg skulle forlaget ha teke ei siste gjennomlesing og luka bort ein del skrivefeil.
Men dette er småpirk, alt i alt er boka god og vel verdt å lesa. Og som sagt, den bør delast ut til alle departementstilsette!
Så må det leggjast til at talet på tilsette i departementa ikkje fortel alt om kor topptung staten er; direktorata burde også vore tekne med. Av og til utfører departementa direktoratsoppgåver, og det skjer difor av og til ei avskaling og utskiljing av oppgåver og personar i eigne direktorat. ET burde difor teke med direktorata, både i Norge og nabolanda for å få eit betre samanlikningsgrunnlag. Men oppgåva hadde då vorte meir omfattande, så det er forståeleg at han har avgrensa det til dep.-nivået.
Nye verdiar
ET set også spørsmålsteikn ved arbeidet med nytt verdigrunnlag i Kulturdep. Han peiker på at alle departement har fire grunnverdiar som rettesnor for arbeidet:
- Demokrati
- Rettssikkerheit
- Faglegheit
- Effektivitet
Etter ein omfattande prosess kom Kulturdep. fram til nye verdiar og visjon:
Ein moderne arbeidsplass - med motiverte og profesjonelle medarbeidarar med høg integritetOg dei nye verdiane for dep.: rausheit, kvalitet, engasjement og openheit
Tesaker meiner dei nye verdiane er meir egna til å forvirra enn å rettleia, og det er lett å vera einig. Eit viktig moment i verdidiskusjonen er også om alle departement no skal utarbeida sine eigne verdiar, og kva det får å seia for likskapstanken og dei grunnfesta verdiane som er nemnde ovanfor. Det er all grunn til uro over ei slik utvikling!
Risiko for manglande gjennomføring
Ein tredje ting Tesaker tek opp er det store omfanget arbeid knytt til risikovurderingar har fått. Det er dels eit resultat av ein fryktkultur; frykten for å gjera feil, og dels eit resultat av påtrykk frå Riksrevisjonen. Riksrevisjonen har dei siste åra auka ambisjonane og fører no kontroll med langt meir enn før. Særleg har forvaltningsrevisjonen auka kraftig, og ført til at RR "legg seg opp i" svært mykje. Riksrevisjonen gjer eit viktig arbeid, men også dei må tola eit kritisk søkjelys og bør spørja seg sjølve om dei fyrer oppunder den fryktkulturen som rådar heller enn å dempa den.
Den omfattande risikovurderinga som skal liggja til grunn for den minste oppgåva gjer i verste fall departementa handlingslamma. Tida går med til alt anna enn å gjennomføra sjølve oppgåva. ET nemner den manglande stenginga av Grubbegata, som også var eit sentralt tema i Gjørv-kommisjonen sin rapport, som eit godt eksempel på eit tiltak som drog ut i det uendelege, som følgje av uklar ansvarsplassering og eit utal møte som bidrog til ørkenvandringa. Legg til ein kommune-stat-problematikk i tillegg til samordningsproblema departementa i mellom, og farsen er komplett!
Sjølv hugsar eg godt eg var på eit møte i Difi og prosjektleiaren for det nye Norge.no stolt viste fram tre A3-ark som viste prosjektplanen, risikoanalyse m.m. Eg tenkte "dette er galskap, prosjektet kjem til å tryna". Prosjektet vart stoppa eit år etter, utan noko resultat og med nokre millionar bortkasta. Dette var eit lite prosjekt, men problema var dei same: Alle ressursar vart sette inn på planlegging og risikovurdering, ikkje noko på å gjennomføra sjølve arbeidet.
Ting som kunne vore betre
ET tek også opp ein heil del andre ting, og her kunne han kanskje ha stramma inn. Han brukar ein del tid på teknologiutvikling og kvifor slike prosjekt ofte endar galt. Han har ein del poeng, men samtidig tykkjer eg denne delen blir for lettvint. Det kan ha samanheng med at eg kjenner denne delen betre enn andre område.
Ein annan kritikk er noko av talmaterialet. Eg har nemnt at samanlikning av tilsette på dep.nivå i dei nordiske landa kanskje ikkje er heilt reell, og at direktoratsnivået også burde vore trekt inn. Tesaker referer også til ein del spørjeundersøkingar i departementet, og her kunne også talbruken vore betre. Endeleg skulle forlaget ha teke ei siste gjennomlesing og luka bort ein del skrivefeil.
Men dette er småpirk, alt i alt er boka god og vel verdt å lesa. Og som sagt, den bør delast ut til alle departementstilsette!
Ein ting er at risikovurderingar ofte er ei lite røyndomsnær øving, men meiner du ein bør planlegge mindre/dårlegare?
SvarSlettPlanleggja mindre? Ja, definitivt, til fordel for auka innsats i gjennomføringa. Mindre planlegging betyr ikkje nødvendigvis dårlegare planlegging. Eg meiner det i mange IT-prosjekt er for mykje "20 i stil, null i innhald" - planlegging etter boka og vel så det, men med eit elendig resultat likevel.
SvarSlettEg tenkjer det viktigaste er at ein verkeleg vil noko, og brenn for det som skal lagast. Utan ei slik drivkraft kan ein planleggja så mykje ein vil, det blir sjeldan noko godt resultat. Oldefar min hadde livsmottoet "idealet attom yrket" - eg er heilt einig med han. Det er den drivkrafta eg snakkar om.
Eit lesarinnlegg i Dagens Næringsliv i går (07.04) treffer spikaren på hovudet i denne saka. Innlegget har tittelen "Moderne håndtering av it-risiko" og er skrive av Geir Amsjø m.fl. (sjå https://www.dn.no/meninger/debatt/2015/04/06/2053/Teknologi/moderne-hndtering-av-itrisiko for alle forfattarane og heile innlegget). Eg må sitera store delar av innlegget:
SvarSlett"Vi lider av noe vi kan kalle gigantomani med påfølgende beslutningssyke. Vi definerer så altomfattende, gigantiske og dermed komplekse it-satsinger at vi ikke tør sette dem i gang uten hundrevis av millioner og flere år brukt på rapporter og planlegging. Politiets «Merverdiprogram» er et eksempel. Det har vært i startgropen i flere år, har en kostnadsramme på 2,4 milliarder kroner, og får fortsatt ikke lov til å sette i gang.
Vi bruker heller en milliard på å skrive rapporter om hva som vil være en god beslutning, enn å bruke en million på å skape noe med verdi. Forsiktighetskulturen innen offentlig it, fører til investeringer i planlegging som overhodet ikke står i forhold til avkastningen den oppnår i form av vellykkede prosjekter (Jf. Magasinet i DN 1. april).
It-prosjekter er ikke som andre prosjekter. Mens for eksempel jernbaner baserer seg på fysikkens lover og skinnegangene har vært de samme i hundre år, befinner It-bransjen seg midt oppe i «the age of complexity»; Det er overveiende sannsynlig at noe uventet av betydning vil inntreffe om ikke lenge. It dreier seg om å tilfredsstille menneskelige behov, som av natur er komplekse og ulne.
Så it-utvikling er utsatt for en stor grad av usikkerhet og dynamikk, enten vi liker det eller ikke.
Vellykkede, innovative kommersielle it-baserte selskaper har forstått dette. Amazon, Google, Facebook, Ebay, Netflix, Spotify, Finn.no etc. har det til felles at de fokuserer på produktet og toner ned prosjekt og prosjektstyring. De legger opp til raskt og metodisk forarbeid, for så å fullføre små endringer av produktet som de eksponerer for brukerne for å få feedback. De fortsetter disse gjentagelsene inntil kostnad overstiger nytteverdi.
Tradisjonelle styringssystemer, som dem vi finner på anskaffelser.no og prosjektveiviseren.no, tar ikke inn over seg denne erkjennelsen. De legger opp til grundige, langvarige og komplette analyser med ditto planlegging og kvalitetssikring. Alle prosjekter skal «kvalitetssikres» gjennom beslutningsmilepælene KS1 og KS2, der eksterne konsulentselskaper leverer grundige, omfattende rapporter.
I Norsk offentlig sektor er det ikke uvanlig at det tar to-tre år fra ideen er lansert via forprosjekt og analyser til KS2 er passert. Til tross for denne omfattende beslutningsprosessen viser historien at det likevel går galt. Det blir dyrere og mer tidkrevende enn antatt. Sannsynligheten er stor for at spesifikasjonene er utdatert allerede før utviklingsprosjektet starter, slik at prosjektet blir en orgie i dyr endringsbehandling.
Moderne it-selskaper som for eksempel FINN.no tenker motsatt. Jo mer kompleks problemstillingen er, desto raskere må de lære og validere antagelser gjennom levende «eksperimenter» mot eksterne eller interne kunder. Det tar fra to til seks uker fra FINN.no starter et prosjekt, til de har «noe» ut i enten en betatest eller i bruk på FINN.no. Dette gir FINN.no en enorm innovasjonsfordel og intern effektivitet, hvor planleggingstid uten resultat erstattes med ekte validering av antagelser.
Dette er moderne risikohåndtering.
Dersom vi anerkjenner at vi ikke kan analysere og kvalitetssikre oss vekk fra usikkerheten, kan vi finne andre måter å håndtere virkeligheten på:
Litt analyse er essensielt, men verdien av mer analyse avtar raskt.
Et it-prosjekt er alltid hasardspill. Ikke putt mer penger på hver innsats enn du har råd til å tape.
Inntil ekte brukere tar systemet i bruk, vet du ikke hvor bra eller dårlig det er.