Making Money - The Philosophy of Crisis Capitalism

Add caption

Sosiologen Ole Bjerg ved Copenhagen Business School (CBS) i Danmark har skrive boka "Making Money - The Philosophy of Crisis Capitalism" som tek for seg det merkelege fenomenet pengar, korleis dei oppstår og korleis dei/økonomien går over styr. "Making Money" må ikkje forvekslast med den amerikanske tydinga; her er det ikkje snakk om korleis ein skaffar seg (raske) pengar. Eg vil utan vidare tilrå boka for alle som er interesserte i fenomenet pengar og i tillegg korleis dagens pengesystem kan føra oss opp i kriser som finanskrisa i 2008.

Boka er gitt ut på forlaget Verso, eit forlag som publiserer meir radikal litteratur enn det gjennomsnittlege.

Heidegger
Bjerg går ambisiøst til verks og vil undersøkja det ontologiske fundamentet for pengar ("the ontological constitution of money". Her brukar han innleiingsvis filosofen Martin Heidegger som inngang og sistnemnde sitt utgangspunkt at me ofte alt i starten stiller feil spørsmål. Feil spørsmål er her "Kva er pengar?", for spørsmålet "Korleis er pengar?" er meir relevant for å få tak i ontologiske samanhengar. Spørsmålet "Kva er pengar?" avdekkjer berre eigenskapane ved pengar, ikkje korleis dei oppstår og samverkar med anna i samfunnet. Det er det Heidegger kallar "the ontic" og som er noko overflatisk, i motsetnad til det ontologiske.

Seinsvergessenheit
Heidegger går kritisk til verks og meiner at det meste (all?) av filosofien feilar alt i starten ved ikkje å stilla det rette spørsmålet:

"Seinsvergessenheit is not an error occuring at some point in the course of thinking about a specific matter. It sets in at the very beginning, at the very moment when we set out to think and investigate a matter, if we are not careful to pose our qustions in the proper fashion."

For  Heidegger var problement søkjelyset på "was-sein" i staden for "sein", eller "being" i staden for "to be". Kva vil det seia "å vera [i verda]"?

Filosofen Slavoj Zizek
Som filosofisk slagkraft brukar OB Slavoj Zizek, ein kjend slovensk kulturradikalar og vitskapsfilosof. OB grunngjev valet med "The complexity and perversity of the contemporary money system must be countered with a theoretical framework that is even more complex and perverse. This is what Zizek provides. He is the Goldman Sachs of contemporary philosophy."

Zizek føreslår denne strukturen for ontologisk orden:

1. The real
2. The symbolic
3. The imaginary

Bjerg skriv vidare at "the ambition with Making Money is to redeem the potential in Zizek's philosophy for pushing the boundaries of our current thinking about money and finance.

Han (OB) skriv vidare om rolla til filosofi som fag:

"Not only the capacity to porovide new answers to old questions, but the capacity to pose radically new questions. Good questions is the trademark of any good philosophy. ..... The ultimate benchmark for an analysis that calls itself philosophy is whether it pushes our conventional thinking beyond the verification or refutation of existing hyptheses."

OB skriv vidare at skilnaden på filosofen og økonomen (den neo-klassiske) er ikkje at filosofen forstår kva pengar er, medan økonomen ikkje gjer det. Skilnaden er at medan økonomen ikkje veit at han ikkje veit, veit filosofen at han ikkje veit det.

Zizek's tredelte ontologiske orden er essensiell i boka, men samtidig vanskeleg å forstå til tider. For å gi eit eksempel på dei enklare samanhengane: Verdi er "real", medan pris er "symbolsk". Me kan aldri få tak i verdien av noko, men berre prøva å nærma oss den via den symbolske prisen.

Om "The right price" i kapittelet om "The fantasy of beating the market":

"The market is structured around an ontological gap that is manifested by the impossibility of determining "the right price". In this gap we find the real value as an excess constantly eluding the dfinite symbolization"

"The Philosophy of Money"
Ole Bjerg omtalar Georg  Simmels storverk frå rundt 1900 og konstaterer det paradoksale i at i staden for å markera starten på eit arbeid med ein filosofisk analyse av pengar, markerte den slutten. Økonomar var ikkje interesserte i slike spørsmål, og det kan seiast at økonomar heller ikkje i dag er opptekne av kva pengar eigentleg er, kanskje endå mindre enn tidlegare. Den typiske neo-klassiske (eller ortodokse) økonomen ser berre på pengar på ein funksjonell måte.

Tre teoriar om pengar
Det er tre hovudteoriar om korleis pengar har vorte til:

1. Commodity money (grunnlag i noko med eigenverdi, utvikla frå handel ["from barter"])
2. Chartalist theory: Styresmaktene ("herskaren") sin rett til å trykkja pengar ("Fiat-pengar")
3. Kreditt-pengar ("The process by which banks create money is so simple that the mind is repelled" - John Kenneth Galbraith)

Bjerg stiller også spørsmålet om me i dag har post-kredittpengar. Då tenkjer ha på handel med derivat o.l., som i mange samanhengar oppfører seg som pengar. Han meiner elles at ingen av dei tre teoriane held mål isolert sett, men må sjåast i samanheng: "There is no pure theory of money - money is dirty".

Den vanlege oppfatninga og pengestyring, som går att i dei fleste lærebøker, er slik:

1. Bankane er berre mellommenn og har ingen reell kontroll med pengetilførselen
2. Sentralbanken kontrollerer pengemengda i økonomien
3. Det er ingen fare for at veksten i pengemengde kan komma ut av kontroll fordi den er (matematisk) regulert av omsynet til kravet til reservar

Dessverre er denne lærebok-standarden utdatert. Til og med Bank og England "innrømmer" dette:

In the modern economy, most money takes the form of bank deposits. But how those bank deposits are created is often misunderstood: the principal way is through commercial banks making loans. Whenever a bank makes a loan, it simultaneously creates a matching deposit in the borrower’s bank account, thereby creating new money.

The reality of how money is created today differs from the description found in some economics textbooks:

• Rather than banks receiving deposits when households save and then lending them out, bank lending creates deposits.

• In normal times, the central bank does not fix the amount of money in circulation, nor is central bank money ‘multiplied up’ into more loans and deposits.

 I krisetider, som under den siste finanskrisa, blir grensa mellom Fiat-pengar og kreditt-pengar viska ut pga. "finansiell unntakstilstand".

Når sentralbanken styrer pengemengda først og fremst gjennom styringsrenta, er det eit uttrykk for at den har vorte meir ein finansiell aktør og teke i bruk marknadsverktøy framfor ein meir regulerande rolle. Styringsrenta set prisen på nye pengar.

Sentralbanken si hovudoppgåve er å sørgja for ei tilførsle av pengar (gjennom styringsrenta) som sikrar ein låg og stabil inflasjon (inflasjonsmålet). Men det blir eit problem når sentralbanken oppfører seg som om pengar framleis er eit knapt gode, utan omsyn til kredittpenganes nesten totale dominans. Det har vorte veldig synleg under og etter finanskrisa.

Derivat: Den finansielle månen
Dei siste tiåra har sett ein enorm vekst i derivatkontraktar. Derivat er veddemål om framtida og ein måte å sikra seg mot uføresette prissvingingar. Det starta med opninga av Chicago Merkantile Exchange (CME) som opna for handel med "futures" i 1972. Det var så og seia tidspunktet for når synda kom inn i verda ;)

Den klassiske derivatkontrakten var bønder som selde avlinga før dei sådde om våren, for å sikra seg mot negative hendingar i løpet av vekstsesongen. Dei fekk kanskje mindre betalt enn om dei hadde teke sjansen på å venta med salet til hausten, men på den andre sida fekk dei føreseielege vilkår.

Men over tid har derivat fjerna seg meir og meir frå dei underliggjande verdiane og vorte så abstrakte og kompliserte at få eller ingen skjønnar samanhengen med dei "verkelege" verdiane. Det er berre å spørja Terra-kommunane!

OB skriv om den finansielle månen og tek utgangspunkt i at forholdet mellom jorda og månen er ca. 81 (Jorda har ca. 81 ganger så stor masse som månen og utøver dermed tilsvarande gravitasjonskraft). I starten var forholdet mellom den verdien av den underliggjande produksjonen og verdien av derivatkontraktar mykje lik. Men det har endra seg dramatisk. I 2010 var verdien av derivatkontraktar estimert til 20 ganger verdien av den samla produksjonen i verda. Derivata har vorte den finansielle månen som har vakse seg mykje større enn Jorda, og det kan få dramatiske konsekvensar.

Det spesielle med derivat er giringa, dvs. det relative omfanget av gevinst (eller tap). Der ein aksjeeigar kan få 10 % gevinst om aksjen stig 10 % i verdi, kan ein derivateigar få fleire hundre prosents gevinst om ein aksje stig 10 %! Og som Terra-kommunane har erfart, verkar det også den andre vegen.. Ikkje så rart super-investoren Warren Buffet kalla derivat for "Financial Weapons of Mass Destruction".

Gramm-Leach-Liley og post-kredittpengar
Desse karane var ansvarlege for Gramm-Leach-Liley-lova i USA i 1999 som oppheva skiljet mellom investeringsbankar og sparebankar ("Investment banks" og "Savings banks"). Dette var i Clinton sin andre president-periode. Opphevinga av dette skiljet kan knapt overvurderast med tanke på resultatet for pengeøkonomien. Sparebankane trengde ikkje lenger venta på innskot og lånekundar, men kunne "laga" pengar så og seia utan vidare. Dei kunne gi kreditt med ei hand og investera i finansielle papir med den andre. Og det gjorde dei..

Når kredittpengar blir brukte til å investera i finansielle produkt, finst det ikkje lenger grenser for omfanget, i motsetnad til ei investering i produksjon/produktivitet.

OB samanliknar samanslåinga av sparebankar og investeringsbankar som om ein kasinoeigar slår seg saman med ein lånehai og startar samarbeid med ein profesjonell pokerspelar..

"Tea or coffee, sir?" - "Yes, please"
Etter finanskrisa har den økonomiske diskusjonen i stor grad dreia seg om to alterantiv:
- Keynesianism: Staten skal "trykkja" pengar
- Monetarisme: Staten skal kutta utgifter

Der mange trudde at finanskrisa ville bli eit vendepunkt for kapitalismen, har det så langt vorte "business as usual". Og dei to alternativa over er begge ein del av "business as usual". I spørsmålet om te eller kaffi (Keynes eller Friedman/Monetarisme) har Europa/EU svart "Ja, takk". Den europeiske sentralbanken har trykt opp pengar til finanssystemet (bankane), medan det har vore harde innstrammingstiltak i offentleg sektor.

Ben Bernanke, sjef for Federal Reserve i USA (som faktisk er eigd av bankane og ikkje ein offentleg institusjon!), sa på eit krisemøte i september 2008: "If we don't do this tomorrow [$700 mrd. bailout] we won't have an economy on Monday".

Det han heller skulle ha sagt, var: "If we don't do this tomorrow [$700 mrd. bailout] we won't have an post-credit economy on Monday".

Epilog
I staden for at finanskrisa vart slutten på den finansielle kapitalismen, ser det ut til at tiltaka etterpå berre har forsterka den tidlegare utviklinga og til og med omfatta også den fiskale politikken [fiskal: som vedkjem statskassen].

For å gå tilbake til Zizeks tre ontologiske ordenar:

1. The real: Commodity money
2. The symbolic: Fiat money
3. The imaginary: Credit money

Men dette er idealtypar. I den verkelege verda er grensene mindre skarpe. I dag er den dominerande forma for pengar postkreditt-pengar. Dei blir til ved at private bankar lagar kreditt som så sirkulerer i eit eksklusivt of effektivt "credit payment system". Det førte oss opp i ei finanskrise, og ikkje noko tyder på at me har lært av årsakene. Det blir helst verre før det eventuelt blir betre.

Er det noko me kan læra av historia, er det at me aldri lærer av historia!