Vinnarar og taparar i den globale økonomien

Økonomi-journalist Rana Foroohar tek eit knusande oppgjer med amerikansk (og indirekte global) finans i boka "Maker and Takers - The Rise of Finance and the Fall of American Business". Kortversjonen er at Wall Street (finanssektoren) har forsynt seg grådig på kostnad av Main Street (vanlege folk og særleg tradisjonelt næringsliv).

Dersom ein ikkje visste at Rana Foroohar skriv med utgangspunkt i USA og med journalistisk bakgrunn frå m.a. Time Magazine og Newsweek, kunne ein tru at ho hadde ein klar sosialistisk bakgrunn. Dommen over finanssektoren er ikkje nådig, og også styresmaktene som let denne sektoren driva ei forretningsverksemd som går ut over anna næringsliv. Foroohar held dagens finanspraksis opp mot tidlegare oppgåver for finanssektoren der målet var å hjelpa næringslivet, sjølvsagt med ei sunn økonomisk drift i eige hus også. I mai-utgåva (2016) av TIME har ho denne kort-versjonen av boka.

Finanssektoren står for 7 % av økonomien i USA, 4 % av sysselsetjinga, men reiser med heile 25 % av samla profitt! Paradokset Foroohar, og mange andre som t.d. filmen "The Big Short", peiker på er at medan finanssektoren har vakse enormt, har resten av næringslivet gått tilbake. Som Foroohar skriv:

"The business of America isn't business anymore, it's finance... Our financial system has stopped serving the real economy and now serves mainly itself" 

Too big to fail, too big to jail
Det verste er ikkje at finanskrisa kunne skje. Det verste er at nesten ikkje noko har vorte gjort etterpå, og at dei store finanskonserna held fram som om ingen ting har skjedd.

Filmen "The Big Short" handlar om finanskrisa og slutten er ganske talande for kva som burde vorte resultatet av den, og kva som faktisk skjedde:




Finansialiseringa
Det er ikkje berre tradisjonelle finansselskap som er involverte i finansoperasjonane. Mange av dei største selskapa i USA har utvikla store finansdivisjonar som oppfører seg på sama måten. I 2013 lånte Apple $ 17 mrd. for å betala utbyte til aksjonærane, og det trass i at dei hadde $ 145 mrd. i kontantar sjølve! Det var både billegare og tryggare for Apple å låna pengar enn å henta heim eigne kontantar salta ned i ulike skatteparadis. Ein grundigare studie av desse operasjonane finst i artikkelen "Apple's changing business model: "What should the world's richest company do with all those profits?" av Lazonick, Mazzucato og Tulum.

Dette ville aldri ha skjedd under Steve Jobs. Han var knallhard mot styret og motsette seg stort sett utbetaling av utbyte. Han var genuint oppteken av produktutvikling, og resultatet var heller ikkje vanskeleg å sjå. Men med mektige finanspersonar som Carl Icahn i styret, og utan Steve Jobs til å halda styret unna pengane, har det skjedd ei dreiing av Apple sin filosofi. Apple ser no meir og meir ut som ei pengemaskin utan dei særmerkte visjonane og magiske evnene til å utvikla nye og treffsikre produkt.

Finansialiseringa av GE
Jack Welch er ein av dei såkalla business-guruane i USA. Han var styreformann og CEO i Genereal Electric Corp. (GE) frå 1981 til 2001. I desse åra var finansialiseringa av konsernet eit av dei mest markante utviklingstrakka. GE Capital, finansdivisjonen som vart bygt opp, hadde est ut til $ 700 mrd. i 2008 og kollapsen var tilsvarande spektakulær. GE måtte få $ 138 mrd. i krisehjelp for redda konsernet. Som ein del av krisepakka måtte GE avvikla finansdivisjonen. Kanskje var det eit teikn på at finansialiseringa har nådd toppen og at det kan gå mot ei avvikling av denne usunne forretningsstrategien?

Nøytron-Jack
Jack Welch fekk elles tilnamnet Nøytron-Jack etter nøytron-bomba (!). Han sparka 112 000 tilsette i dei første fem åra som sjef, og hintet til nøytron-bomba er at den utslettar alle menneske, men let bygningane stå (!!).

Symptoma på finansialiseringa er mange og tydelege:
- vekst under gjennomsnittet
- større skilnader mellom fattige og rike
- stagnerande og delvis reelt minkande lønningar
- større marknadsuro
- stadig fleire får problem med å skaffa seg utdanning, hus og pensjon

I staden for å finansiera nye idéar og prosjekt som gir arbeidsplassar og høgare lønn, går pengane til å sikra eksisterande eigedom (assets). Berre 15 % av all kapital går til reell prosjekt, resten blir verande i finanssektoren som grunnlag for storarta spekulasjonar.

"In sum, financial fees are rising, even as financial efficiency falls. So much for efficient markets!"

Starta med Reagan, fullført med Clinton
Etter finanskrisa i 1929 og dei etterfølgjande harde 30-åra vart det innført streng styring av finanssektoren, ikkje minst for å verna vanlege folk sine sparepengar. Glass-Steagall-lova sytte for eit skarpt skilje mellom sparebankar og investeringsbankar.

Ei viktig lovendring i Reagan-perioden var at selskap fekk lov til å kjøpa tilbake eigne aksjar. Det var tidlegare ulovleg fordi det vart sett på som manipulering av aksjekursen. No er det heilt vanleg og rekna for god finanspolitikk! Apple har eksempelvis kjøpt tilbake eigne aksjar for $ 7 billionar! (7 trillion dollars). Det ser ut til å ha vore ein effektiv måte å pumpa opp aksjekursen.
Ordninga med tilbakekjøp av eigne aksjar er på mange måtar sjølve symbolet på "finansialisering". Men samstundes: "The great irony of financialization is that it produces bad finance".

Dereguleringa av finanssektoren som Reagan hadde starta på, vart på mange måtar fullført av Clinton og opphevinga av Glass-Steagall-lova opna opp for at også sparebankar (savings banks) kunne spekulera nærmast fritt.

Dodge vs. Ford: Kven er ei bedrift primært til for?
I 1939 vart det sagt dom i ei viktig prinsipiell sak om kva som er det primære målet for ei bedrift. Saka Dodge vs. Ford var ei sak mellom brødrene Dodge som ville ha auka utbyte frå eigarskapen sin i Ford, medan Henry Ford heller ville investera i selskapet. Drakampen i Apple-styret gjennom åra med Jobs og den etterfølgjande snuoperasjonen er som eit ekko av Dodge vs. Ford.

Michigan Supreme Court sa følgjande dom i saka:

"A business corporation is organized and carried on primarily for the profit of the shareholders"

Dette vart styrande for næringslivet, ikkje berre i USA, men også resten av den vestlege verda. Det kan på ein måte synast opplagt at eigarane sine interesser er det viktigaste, men Steve Jobs og andre har vist at det ikkje nødvendigvis må vera slik. Alibaba-sjef Jack Ma har sett opp følgjande prioriteringar for sitt selskap:

1. Tilsette i Alibaba
2. Kundane
3. Aksjeeigarane

Dette er ei tøff prioritering som bryt med Dodge/Ford-dommen. Ikkje veit eg korleis Alibaba praktiserer dette, men eit interessant utgangspunkt er det.

Innovasjon i private og børsnoterte selskap
Forsking viser at innovasjonen er høgare i private bedrifter samanlikna med børsnoterte. Innovasjonsgraden fell så mykje som 40 % etter børsnotering (IPO - Initial Public Offering). Og forklaringa er ganske enkel: "Once a firm goes public, it must focus on pleasing shareholders rather than on investing in the future". Det er Dodge/Ford igjen..

Forskinga viser også at privateigde bedrifter investerer meir enn dobbelt så mykje i den reelle økonomien som børsnoterte bedrifter av same størrelse og i same sektor.

Den finansielle månen
Finansialiseringa kjem til uttrykk på fleire måtar, men ulike typar derivat-handel er kanskje det fremste eksempelet. Derivat var opprinneleg ei forsikringsordning mot framtidig ukjent prisstigning og vart først nytta i samband med råvareproduksjon, framfor alt mat. Det var Chicago-børsen som først opna for denne typen handel, i 1971. Bønder kunne begynna å selja avlinga si før dei hadde sådd. Dei fekk då ein garantert pris, uavhengig av om den faktiske prisen på haustetidspunktet var høgare eller lågare.

Med tida har derivat-handelen omfatta stadig nye og meir sofistikerte produkt. Sofistikert må her tolkast som kompliserte og til dels ugjennomtrengelege. Det var desse produkta som vart Terra-kommunane si fallgruve; dei kjøpte investeringsprodukt dei ikkje skjønte innhald eller omfang av - og det kosta dei svært dyrt. Investor Warren Buffetts karakteristikk av dette som "Financial weapons of mass destruction" er svært treffande!

Uttrykket "den finansielle månen" er henta frå Ole Bjerg og hans "Making Money - The Philosophy of Financial Crisis" der han samanliknar derivat med Månen og dei underliggjande verdiane (assets) med Jorda. Det som skulle vore eit 1:84-forhold er plutseleg snudd på hovudet slik at derivata er 100-tals (for ikkje å snakka om tusen eller millionar) ganger meir verdt enn dei underliggjande verdiane dei representerer. Det blir som om månen skulle bli 84 ganger større enn Jorda.

Reven i hønsehuset
Dei som har interesse av å selja desse produkta, sit på begge sider. Store investeringsbankar som Goldman Sachs eig både fysiske varer og handlar med derivat på dei same varene. Å tillata dette er som å sleppa reven inn i hønsehuset: Versågod, forsyn deg.

Eit anna problem, som også inkluderer reven, er dei tette banda og den kontinuerlege sirkulasjonen av personar mellom dei største investeringsbankane, Finansdep. og Sentralbanken (Feds). Dette skaper eit tett og usunt klima der det ikkje blir rom for nye tankar og der eigeninteresser kan få dominera altfor mykje. I kapitlet "The Revolving Door" beskriv ho dei altfor tette banda mellom desse sentrale miljøa.

Her til lands har me litt av det same, i miniatyr, gjennom "jern-triangelet" av samfunnsøkonomar: Finansdep., Norges Bank og SSB.

Schizofrenien i økonomifaget

Djupast sett handlar også finanskrisa og finansialiseringa av næringslivet om eit bestemt syn på økonomi og økonomisk utvikling. I USA er det særleg Chicago-skulen som har vore rådande og som må "ta skulda" for mykje av utviklinga me har sett og ser i finansverda.

Chicago-skulen har vore prega av økonomar med djup skepsis til styresmaktene og ei fanatisk tru på marknaden som skal rydda opp i alle slags problem. Sentrale økonomar som Milton Friedman, George Stigler og W. Allen Wallis har vore viktige ideologar for denne retninga. Og det er viktig å få fram at dette er rådande økonomisk tenking, ikkje berre i USA, men i heile den vestlege verda.

Etter kvart har alternative synspunkt på økonomi og økonomisk utvikling vakse fram, og det må vera rett å seia at det i dag er ei djup splitting i økonomifaget. Nobelprisen i økonomi for 2013 er ein god illustrasjon av denne splittinga: Den vart delt mellom Eugene Fama og Robert Schiller. Fama fekk prisen for arbeidet med hypotesa om effektive marknader (Efficient-Market-Hypothesis, EMH) og Schiller fekk prisen for arbeidet med bobler og kriser innan finansverda. Fama er trygt forankra i Chicago-skulen medan Schiller tilhøyrer den veksande skaren av "Behavioral economics", ei blanding av psykologi og økonomi.

I Dagens Næringsliv frå 7. jan. i år er det eit intervju med sjeføkonom Andy Haldane i Bank of England. BoE gjekk hardt ut før Bexit og spådde stor økonomisk nedgang. Kombinert med at dei, som nesten alle andre, ikkje klart å føresjå finanskrisa legg BoE og Haldane seg flate og innrømmer at dei har teke grundig feil. Haldane seier at "modellane [dei fleste økonomar har nytta] har vist seg å vera ganske snever og skjøre".

Her til lands har økonomistudent (no PhD-student) Roman Linneberg Eliassen skapt ein god del diskusjon med boka "Hysj, vi regner! Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten". Også Eliassen kritiserer rådande økonomar for å vera altfor opphengde i modellar og ikkje sjå ut vindauga og kva som faktisk skjer.

Det er å håpa at den veksande skepsisen til rådande (ortodoks) økonomiforståing etter kvart manifisterer seg i reell endring av økonomisk politikk. Då må me nok ta tida til hjelp, som Max Planck så treffande formulerte det:

"Science progresses funeral by funeral"

God bok, men..
Rana Forhoohar har skrive ei svært lesverdig bok der skildringa av den uheldige utviklinga innan finans på kostnad av ordinært næringsliv er treffande. Den omfangsrike samlinga av referansar, i form av sluttnotar, viser at ho har gjort eit svært omfattande kartleggingsarbeid.

Det som framfor alt manglar er ein teoretisk eller politisk overbygning. Det er freistande (men også urettferdig) å samanlikna boka med Dag Østerbergs "Fra Marx til nyere kapitalkritik". Den siste er tung på politiske idear, men fattig på konkrete eksempel og forståing av verkelgheita. Med Rana Foroohars bok er det omvendt. Løysinga ho peiker på som ein veg ut av den den ganske håplause situasjonen er forenkling og tansparens. Ho er heller ikkje framand for å innføra ei skattlegging av finansielle transaksjonar for å leggja ein dempar på finasialiseringa.

Ho er ganske klar på at det må til eit klarare skilje mellom tilsyn og dei som skal førast tilsyn med, og også ei strengare regulering av investeringskonsern sine mulegheiter til å driva forretning over eit stort område. Eit skarpare skilje mellom sparing og investering, som opprinneleg ivareteke av Glass-Steagall-lova, er også nødvendig å gjeninnføra for å verna vanlege folks sparepengar.