Hysj, vi regner!

Roman Linneberg Eliassen har skrive boka med den fantastiske tittelen "Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten". Det er eit kraftig oppgjer med dagens økonomiutdanning, med utgangspunkt i hans eiga utdanning som master i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Bergen. Det starta med ei forundring irritasjon over at dei i utdanninga rett etter finanskrisa omtrent ikkje var inne på krisa og bakgrunnen for den.

Han har tre hovudanklager hans mot dagens økonomiutdanning:

1. Formalisme
   - eit einsidig fokus på matematikk og formlar (inspirert av realfag, særleg fysikk)
2. Likevektsfetisjisme
   - økonomar er "sjukleg" opphengt i likevektsidealet
3. Metodisk individualisme
   - individet er utgangspunktet for alle slutningar, også makroøkonomiske

Kritikken er retta mot den rådande dominansen i økonomi-faget, såkalla ortodoks ("rett-truande") økonomi, eller "mainstream" økonomi. I følgje Elisassen kom det eit avgjerande skilje i økonomifaget i siste halvdel av 1800-talet. Økonomar som Carl Menger, William Stanley Jevons og Leon Walras stod i spissen for den såkalla "marginalistiske" revolusjonen av økonomifaget  Den marginalistiske retninga braut med den klassiske økonomi-forståinga, representert ved økonomar som Adam Smith og Karl Marx, på to vesentlege punkt:

• Arbeidsverdi-teorien og den marginale nytten
  Dei klassiske økonomane (Smith, Marx, Ricardo m.fl.) meinte at verdien til eit produkt var knytt til arbeidet som var lagt ned i å utvikla det. Men det kunne ikkje forklara prisen, slik at pris og verdi vart sett på som to ulike ting.
  
  Dette var dei marginalistiske økonomane ueinige i. Dei introduserte nyttebegrepet og at prisen vart bestemt av den marginale nytten av eit produkt - av tilfredsstillinga ved å kjøpa eitt eksemplar til av produktet.
• Økonomi som naturvitskapDet andre avgjerande punktet var kva fagtradisjonar økonomifaget helst skulle koplast mot. Adam Smith var t.d. professor i moralfilosofi, noko som hadde stor innverknad på hans økonomiforståing. Økonomane bak den nye dreiinga av økonomifaget såg heller økonomi i slekt med naturvitskap, og særleg fysikk. Matematikken vart difor den viktigaste arbeids-reidskapen.

Monetær økonomi

Dei nyklassiske økonomane, som rår grunnen i dag og som er oppdregne i den marginalistiske økonomiforståinga, har aldri brydd seg om pengar (merkeleg nok!). Pengar berre "er", og pengar og pengebruk er nøytrale i deira verd. Dette har eg også vore inn på fleire ganger, både i samband med det glimrande (fjell-)seminaret "Kva er pengar?" i Lom i fjor og i omtalen av Ole Bjergs bok "Making Money - The Philosopy of Crisis Capitalism".

Pengar ut av lause lufta

Det faktum at bankane lagar pengar ut av "lause lufta" ("ex nihilo") og at det er kreditt-etterspørselen som styrer penge-genereringa, og i liten grad sentralbanken sine reservekrav og styringsrente, ser ikkje ut til å interessera dagens økonomar. Ikkje berre er dei uinteresserte, dei nektar jamvel for at dette er tilfelle, slik nobelpris-vinnaren i økonomi Paul Krugman gjorde i ein debatt med økonomen Steve Keen. 

Krugman vs. Keen

Utgangspunktet for debatten var at Krugman kritiserte ein artikkel av Keen der sistnemnde påstod at innskot ikkje ligg til grunn for lån. Krugman meinte at innskot er grunnlaget for bankane sine utlån. Til grunn for heile diskusjonen låg synet på i kva grad sentralbanken kontrollerer pengemengda. Krugman meinte at sentralbanken har full kontroll med pengemengda i samfunnet, noko dei fleste vil vera einige om at ikkje er tilfelle. Du kan lesa eit samandrag av debatten her, men kortversjonen er Keen - Krugman: 1-0 (!). SjølvNobelprisvinnarar kan ta feil, men det visste me vel frå før..

Kriser som del av det normale

For ortodokse økonomar er likevekt idealet og kriser er uføresette og utanforståande sjokk som eigentleg ikkje skal skje. Det er her kritikken frå Eliassen, og mange andre, er sterkast. Elisassen viser stadig til Keynes, og hans syn var at kriser er ein del av det kapitalistiske systemet og må handterast deretter, og ikkje sjåast på som unaturlege avvik.

Å forstå Keynes 

Eliassen meiner likevel ikkje at me skal gå til Keynes for å finna detaljane i løysinga. Forslaga til Keynes må sjåast ut frå situasjonen i hans tid. Det er dei overordna idéane til Keynes som bør trekkjast fram att og som ser ut til å vera gløymde eller misforståtte sjølv blant dei som påstår at dei er Keynes-tilhengjarar. Eliassen tilrår å gå til originalkjeldene og lesa kva Keynes faktisk skreiv, og ikkje berre basera seg på seinare tolkingar av han.

Roman L. Eliassen forstår Keynes, og har lese Keynes. Han har stått for den norske oversetjinga av Keynes' mest kjende bok "The General Theory of Employment, Interest, and Money". På norsk er tittelen "Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger". 

Den kumulative kunnskapen

Det siste er også ein viktig del av kritikken av vår tids dominerande økonomisyn: den kumulative økonomi-kunnskapen. Det er eit syn som byggjer på at økonomifaget stadig blir forbetra og kunnskapen vår stadig betre ved at alle dei dårlege idéane blir skrelt bort og me står att med det som har vist seg å halda stikk. Slik er det ikkje, meiner Eliassen, og tilrår at ein går tilbake i tid og studerer andre økonomar enn dei nyklassiske og deira inspirasjonar. 

Risiko og usikkerheit

Ein viktig ting Keynes understreka, var skilnaden på risiko og usikkerheit. Risiko kan talfestast, usikkerheit kan ikkje talfestast. Men i dag handlar økonomi om talfesting, og risiko og usikkerheit blir blanda saman og sett inn i formlar som då tilslører kva me kan vita noko om. Og så går det også som det går.

Kva seier dei som blir kritiserte?
Professor Kalle Moene underviser i samfunnsøkonomi ved universitetet i Oslo og er ein av dei som blir "treft" av kritikken. Moene seier først at han er glad for kritikken, og at den er viktig, men at den er for unyansert. Moene meiner at ved å omfatta "alle", treffer Eliassen "ingen". Kalle Moene meiner at økonomar i dag i langt større grad trekkjer inn andre ting enn reine, rasjonelle nyttevurderingar.

Moene går tilbake til 1970-tals-kritikarane og prøver å visa kva som er endra sidan den gangen. På den måten prøver han å visa at Eliassen sin kritikk er gammal og at den har vorte teken omsyn til. Men til sjuande og sist innrømmer Kalle Moene at undervisninga ikkje har teke omsyn til den breidden i faget han sjølv listar opp, og representerer. Så etter ei lang utgreiing om kva som har endra seg sidan 1970-talet, blir konklusjonen at lite har endra seg i undervisningssamanheng. Og det var jo nettopp det som var utganspunktet for Eliassen sin kritikk, og kjernen i den.

Roman Linneberg Eliassen målar med brei pensel. Men boka er eit debattinnlegg og ein kritikk av dagens økonomiutdanning. Og det blir feil å krevja full balanse (likevekt?) og nøytralitet av ei slik bok. Så er det berre å håpa at boka får verknad og at dei ansvarlege for økonomiutdanningane her til lands, særleg samfunnsøkonomar, tek til seg kritikken slik Kalle Moene delvis gjer.